Bokanmeldelse:
29. oktober -10 er det kommet ut ei bok i Larvik som kalles «Jernskjegger, Langer og Fresjeborgen» (Odvar Schrøder Jensen).
Jeg (Arne Schau) har kjøpt boka og lest gjennom den.
La det først være sagt- jeg er totalt uenig i forfatterens syn på plassering av Fresjeborgen. Oppriktig synes jeg boka er svært tynn – også bokstavelig talt. Den er egentlig et resyme av alle avisinnlegg fra samme karen, riktignok her spedd opp med noen bilder fra Larviks generelle historie. Men når det kommer til forfatterens iherdige innsats for å stedfeste Fresjeborgen, blir argumentasjonen kjedelig svak (som vi kjenner igjen fra alle avisinnlegg) og full av åpenbare feil. På toppen av det hele er han direkte selvmotsigende i sin argumentasjon. For meg virker det som forfatteren er desperat for å få Fresjeborgen plassert på feil sted. Noen av argumentene hans er direkte feil. Om det er bevisst at han feilsiterer fra biskop Jens Nilssøns besøk på Fresje, vil jeg ikke påstå. Men han burde være atskillig mer oppmerksom på hva kildene sier – og ikkeminst komme med kildehenvisning til alle påstander i boka.
Likevel synes jeg kanskje det mest triste er hvordan han glatt overkjører en doktoravhandling om «middelaldergårder og hvor slike storgods blir lagt i terrenget»(Adelens norske hus 1500-1660) (v/ sjefskonservator Einar Sørensen). Dette burde Schrøder Jensen holde seg for god til. Slike gods som Fresje ble lagt lavt i terrenget, ofte med vann som beskyttelse.
Jeg kommer ikke unna å omtale selve papirkvaliteten i boka. Mitt eksemplar har permer som buler og ark som er ruglete. De andre bøkene i hylla hadde samme problemet.
Dette var en enkel gjennomgåelse av mitt syn på denne boka.
På slutten av boka oppsummerer Schrøder Jensen åtte punkter for hvorfor han mener Fresjeborgen harligget på Trudvang høyda. Det er de samme argumentene som gjenfortelles i en mengde avisinnlegg. Nå harFresjeborgens Venner valgt å kommentere disse påstandene i et avisinnlegg i ØstlandsPosten torsdag 4. november 2010.
Her er innlegget:
I forbindelse med Odvar Schrøder Jensens bok nylig utgitte bok ”Jernskjegger, Langer og Fresjeborgen” kommer det frem en del gamle påstander som vi synes det er på tide å ta et oppgjør med.
Alle artikler i avisene, fra forrige århundreskifte fram til 1970-tallet, omtaler bare en lokalisering – Jomfruhalvøya. Der fant dr. Hansteen, lektor Vrenne og andre amatørhistorikere gammelt byggemateriale (munkesteiner), biter av glass og steintøy fra femten og sekstenhundretallet og annet relevant materiale. At Fresjeborgens beliggenhet var på Trudvang, bygger på Gunnar Christie Wasbergs hypotese fra 1970. Wasberg var forsiktig og ydmyk i sine uttalelser når han la tilside alt gammelt tradisjonsstoff om den sagnomsuste Fresjeborgen, og byttet det ut mot et sjøkart og et maleri fra Holland.
Når Odvar Schrøder Jensen er talsmann for Trudvang –teorien , er det ikke måte på hvor mange malerier det finnes fra Farris og Fresjeborgen, og helt ukritisk konstaterer han at bildene viser nettopp dette
Han skriver i boken: ”Teorien om at Fresjeborgen lå ved Trudvang bygger på at Jenskjeggene ville bo i nærhetene av virksomheten , og høyt av sikkerhetsmessige årsaker.” Historikeren Einar Sørensen, spesialist på herregårder fra middelalderen, skriver i sin doktoravhandling om emnet at mange norske herreseter ble anlagt av familier med opphav i Danmark, slik også Jernskjeggene hadde. Deres foretrukne beliggenhet var lune områder med vann, slik nettopp Jomfruøya innbyr til.
I Schrøders Jensens bok er bevisrekkefølgen ramset opp slik:
1: Det beste beviset vi ”Trudvang-frelste” har er borgens plassering på et hollandsk sjøkart fra 1585, som viser Fresjeborgen som et sjømerke. Den må da kunne sees fra sjøen, og det kan den ikke ved Roklubben.
Kommentar: Norsk Maritimt Museums spesialist på antikke sjøkart, marinarkeolog Dag Næverstad, sier tvert imot at det ikke er sannsynlig at det er Fresjeborgen som er markert på Wagenhaers sjøkart. Han sier at hus i likhet med bygningen som er markert ved Larvik, er en generell informasjon om at her er det bebyggelse, handel eller myndighet.
2: ”Jens Nilsøns reiseskildring fra besøket på Fritzøe i 1593, nevner han at morgenen etter den store festen gikk han og Peder Iversen Jernskjegg ut å beså sagene. Hvis han skulle gå fra Roklubben til et stykke ned i Hammerdalen, ville han nok uttrykt seg annerledes”.
Kommentar: Dette argumentet faller på sin egen urimelighet, da det er feil sitert. Biskopen sier følgende: ”Then 24 septembis og morgenen tiilig gick bispenn hen vd och besaag Peder Iffuersens sauger som ere 5”. Det er ingenting her som sier at han ”gikk ut” eller at anlegget lå like ved. Her har Schrøder Jensen byttet ut ordet (hen v(i)d , som betyr bort til, med ordet ”ut”, for å kunne tolke det til sin fordel. Dessuten er dette en helt uakseptabel og spekulativ metode ved å henge seg opp i ett ord, for å bruke i historiske tolkninger.
3. ”Allart Van Everdingens malerier med motiver fra Farriseidet og Hammerdalen”
Kommentar Allart von Everdingens hadde stor produksjon av landskapsmalerier med borger, vann og fosser. Det er slett ikke vanskelig å finne et motiv som passer inn uavhengig av hvilken teori man har om hvor Fresjeborgen har ligget. Vi vet ikke engang sikkert at maleren har vært i Larvik. Å da bruke malerier av Everdingen som kronbevis på borgens plassering, er langt unna måten Fresjeborgens Venner jobber på.
4: Lars Knutsens beskriver raset i 1653, og skriver at vannet kom af Farris, altså fra Farris.
Kommentar: At vannflommen kom fra Farris er vi alle enige om. Farris rant over demningen og satte ellers tørt land under vann. Hva som skjer først, vet vi ikke, om det er borgen som raser eller demningen som brister. Trykket på demningen ble så stort at den gav etter, og tok med seg diverse sager, halve kirkegården og prestegarden. Dette skjedde antakelig nedenfor demningen. At Skipper Lars Knutsens bruk av preposisjoner her skulle styrke Trudvang- teorien er for oss en gåte.
5: Raset på Trudvanghøyden som gikk i 2007 er også et sterkt indisium, der vet vi at det går ras.
Kommentar: Klart at dette er et rasfarlig område, men blir ikke aktuelt som argument før det er sannsynlig at borgen lå her.
6: Veien som går fra Møllergata ned til Trudvang høyden heter Gårdsbakken. Navnet kan henge igjen fra den gang den mektige gården tronet oppe på høyden.
Kommentar: Her begynner det å bli virkelig tynt med argumentasjon. Navnet Gårdsbakken har vi i likhet med Schrøder Jensen ikke noen klar mening om opphavet til. Det kan i alle fall ikke brukes som et punkt i en bevisrekke.
7: Vannstanden i Farris var flere meter lavere før demningen kom på Farriseidet i 1645, og det var ikke så idyllisk i Kilen som nå.
8: Dykkeren Yngve Rakke dykket i Farris i forbindelse med byggingen av ny E 18, og han fant en steinbesatt vei som gikk ned i vannet ved Roklubben og som sannsynligvis skriver seg fra tiden før demningen ved Eidet ble bygget, og som var en del av fergestedet.
Kommentar Argument 7 og 8 med at vannstanden var flere meter lavere, samt den steinbelagte veien stiller i en klasse for seg og må omtales sammen. Her begynner Schrøder Jensen å spille ball på Fresjeborgens Venners banehalvdel igjen. Han har ikke flere argumenter for sin egen teori, og bruker de to neste punktene til å motbevise Kilen teorien.
Dykkeren Yngve Rakke behøvde ikke å ta på seg dykkerutstyret engang for å oppdage disse dobbeltrekkene med stein hvis han hadde gjort undersøkelsene ved lav vannstand. De går parallelt med vannlinjen og ikke ned i Farris slik Schrøder skriver. Disse steinrekkene ble omtalt på 30- tallet, og gjenfunnet av Fresjeborgens Venner for noen år siden. Vi har hatt fagfolk fra NIKU for å se på disse, men de har ikke greid å konkludere slik som Schrøder Jensen har gjort.
I boken konkluderer han med at Farris ble demmet opp i 1645, og vannet steg flere meter. Likevel ligger restene av ”ferjestedet” nå i dag på tørt land i visse tider av året. Her må han snart bestemme seg hvor mye Farris ble demt opp. Kilen-navnet har sitt utspring fra gården Kihle som lå her på 1400-tallet, lenge før Fresjeborgen eksisterte og Farris ble demt opp. Navnet Kihl er synonymt med bukt eller vik, hvilket burde bekrefte at det har vært vann her i tidligere tider.
Det er på tide at Trudvang –teorien blir sett på med kritiske øyne, fordi det her er udokumenterte påstander og en plutselig endring av historien, som er grunnlag for hele teorien. Når man kaster Kilen teorien med alt tradisjonsstoff, funn og beretninger på bålet, er det ikke mye å forlange at man redegjør for kildematerialet som ligger til grunn for.
Undertegnet: Turid Bergene, Rolf Bærug, Torstein Christiansen, Petter Michelsen, Per Nyhus og Arne Schau
